avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 
avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 

Kjells analyse: Gir Trump blaffen i Europa?

Community Manager
Community Manager

Kjells analyse: Gir Trump blaffen i Europa? 

 

Mens Donald Trump forsøker å legge an en forsonende tone mot Kina og Nord-Korea, og egentlig har ønsket – men ikke maktet – det samme overfor Russland, er han nådeløs i sin behandling av USAs tradisjonelle allierte i Europa. Hvorfor denne helomvendingen bort fra tidligere amerikansk utenrikspolitikk? Det er det nok ikke så lett å forklare utfra vanlige geopolitiske analysemetoder – hovedforklaringen ligger nok i Trumps eget hode – det lettomskiftelige «verkstedet» for amerikansk politikkutforming for tiden.

 

Tross iherdige forsøk fra europeisk side på å forbedre forholdet til USA gjennom Trumps 16 måneder lange regjeringstid, har forholdet gått fra vondt til verre. Under valgkampen i 2016 anla kandidaten Trump en svært negativ retorikk overfor både NATO, EU og USAs europeiske allierte. Han erklærte NATO for avlegs og EU som en byråkratisk mastodont, og varslet en streng linje overfor europeiske land med positiv handelsbalanse i forhold til USA. Nå var jo ikke Europa den eneste skyteskiven for Trumps misnøye under valgkampen – han skjøt jo fra hoften mot det meste. Likevel er det påfallende at han personlig knapt nok har ytret noe negativt om Russland, har erklært Kinas president Xi Jinping som sin gode venn, velvillig stiller til toppmøte med Nord-Koreas «Little Rocket Man» - som han truet med ild og vrede og lar seg oppvarte i autoritære Saudi-Arabia, mens han altså kun serverer malurt til USAs mange, tradisjonelt lojale europeiske partnere.

 

Kjell G.jpgKjell Grandhagen, Geopolitisk ekspert i DNB

Når NATOs statsledere møter til toppmøte i Brussel 11-12 juli i år, vil de sikkerhets- og forsvarspolitiske motsetningene mellom USA og Europa igjen bli aksentuert. Trump la bredsiden til under fjorårets møte av NATOs toppledere, der han – til stor bestyrtelse – unnlot å minne om den kollektive forsvarsforpliktelsen i alliansen, men i stedet langet ut mot den manglende forsvarssatsingen blant de europeiske partnerne. Dette kravet har blitt møtt med dels velvilje, dels hoderysting og dels øredøvende stillhet i Europa. Særlig Tyskland vil finne det vanskelig å oppfylle NATO-målsetningen. Landet har bygget ned sitt militære kraftig siden den kalde krigens slutt. Også landene i Sør-Europa og i Benelux er svært skeptiske til NATO-kravet. Derfor kan juli-toppmøtet fort bli en alvorlig konfrontasjon som setter alliansen på en av sine hardeste prøvelser til dato. USAs harde linje i forsvarspolitikken har også fått en del europeiske statsledere til å vakle i troen på NATOs fremtid. Flere har tatt til orde for en sterkere forsvars- og sikkerhetspolitisk pillar i EU. Resultatet kan for Norges del fort bli en økt bilateral avhengighet av USA, noe som imidlertid ikke er uproblematisk all den tid USA på andre områder som klima, handel, globalisering og Midt-Østen-politikken beveger seg bort fra det som tidligere har vært et felles sett av verdier og politiske løsninger.

 

Men det er ikke bare sikkerhetspolitiske utfordringer som tårner seg opp. Minst like utfordrende blir den eskalerende europeisk-amerikanske handelskonflikten. EU har riktignok fått midlertidige unntak fra noen av Trumps varslede toll-tariffer, men unntakene er altså høyst midlertidige. EU’s handelskommisær Cecilia Malmstrøm har ingen tro på varige unntak, Trump leker nå med tanken på 25% toll på importerte biler – av «nasjonale sikkerhetsgrunner» sier han (hva i all verden nå det måtte være). Dette ville jo imidlertid bli svært alvorlig for europeisk bilindustri som har en viktig del av det amerikanske markedet. Generelt er det tydelig at Trump ser for seg et alvorlig oppgjør med handelsbalansen mot Europa, mens han - i alle fall tidvis - viser betydelig større fleksibilitet i forholdet til f.eks. Kina.

 

Også i viktige utenrikspolitiske spørsmål er temperaturen høy mellom Washington og europeiske hovedsteder. Særlig gjelder dette Midt-Østen-politikken, der jeg savner en tydelig, overordnet amerikansk strategi for regionen. Det savner også USAs europeiske allierte som ikke forstår hvor supermakten på andre siden av Atlanteren egentlig vil. USA har riktignok tapt innflytelse i Midt-Østen-Nord-Afrika-regionen (MENA). Men det betyr ikke at amerikansk MENA-politikk dermed er uinteressant. I øyeblikket er det særlig Trumps beslutning om å trekke seg fra atomavtalen med Iran, og å innføre nye sanksjoner mot landet, som skaper hoderysting og bekymring blant USAs europeiske allierte. Dette bunner dels i at man går ut av den eneste avtalen med Iran som faktisk har virket – men dels også risikoen for at europeisk industri kan rammes hardt av nye sanksjoner. Europeisk næringsliv har reetablert seg i Iran siden løftingen av sanksjoner under Obama. Europeiske ledere jobber nå på høygir for å se om stumpene av avtalen kan reddes.

 

I sum går det altså rett og slett dårlig for de transatlantiske forbindelsene for tiden. I tillegg til de politiske utfordringene  er det også i ferd med å oppstå et «verdi-gap» mellom Europa og USA. Toneangivende europeiske statsledere sliter med å finne tonen med Trump. Frankrikes president Emmanuel Macron er den som på overflaten har oppnådd best kjemi med Trump, men han har fortsatt til gode å innkassere en eneste substansiell politisk seier i sin dialog med den amerikanske presidenten.

 

Det paradoksale her er jo at Europa burde kunne stått mye sterkere i sin relasjon med USA enn det vi nå ser. EU har 500 mill innbygere mot USAs drøye 300 mill. EU har et BNP på 16,5 trl USD, mens USAs er på 18,5 trl USD. I sum burde det altså vært mulig for EU å unngå å bli en kasteball i amerikansk utenriks- handels- og sikkerhetspolitikk. Men bare i teorien. For i praksis er EU så svekket av indre strid at man ikke evner å stå opp mot storebror i vest. Her holder det å minne om Brexit og. Italias turbulente politiske liv. Man er høyst uenige om man skal ha et integrert, overnasjonalt EU eller en desentralisert løs forbindelse mellom selvstendige nasjoner, Euro-sonens utbredelse, utenrikspolitikken og i konstitusjonelle og verdimessige spørsmål. Derfor er ikke EU «Europas Forenede Stater». Og derfor har USA overhøyde over Europa i alle viktige spørsmål.

 

Og derfor er det dessverre slik at Donald Trump, hvis han vil, uten stor grad av bekymring kan gi blaffen i Europa. Europa trenger USA mer enn USA trenger Europa. Det er USAs fremtidige forhold til Kina som er hovedutfordringen. Kan Trump få orden på det, er mye gjort. Hans agenda er å gjøre USA stort igjen, og forholdet til Kina er avgjørende  i dette. Likevel er jeg ikke sikker på at det på sikt er klokt å ofre landets europeiske allierte. USA har selvfølgelig blitt en supermakt takket være sine ressurser, sin innovasjon og sin økonomi. Men USA hadde neppe vært verdens dominerende supermakt uten samtidig også å ha på sin side et nettverk av lojale allierte i Europa, Midt-Østen og Asia.

 

Trumps viktigste politiske beslutninger blir imidlertid ikke til gjennom grundige bottoms-up prosesser. Han handler på impulsivitet og magefølelse. Han har åpenbart et horn i siden til Europa – av en eller annen grunn. Det borger ikke vel for forholdet i tiden som kommer. Alvorlig for Europa og EU – ja, men egentlig enda mer alvorlig for lille Norge...

 

Usa EU.jpg

 

Kjell Grandhagen vil hver måned gi sin geopolitiske analyse på Investment Network.