avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 
avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 

Kjells analyse: Handelskrig - eller bare et spill på veien mot nye avtaler?

Community Manager
Community Manager

Kjells analyse: Handelskrig - eller bare et spill på veien mot nye avtaler?

Verden – og ikke minst markedene – frykter handelskrig. President Donald Trump startet det hele med sitt «America First»-program under valgkampen i 2016, men det er først etter innføringen av konkrete tollbarrierer mot omverdenen de siste ukene at alvoret har sunket inn.

 

Noen mener USA vil komme bedre ut av en konflikt enn dets rivaler, andre mener en handelskrig vil redusere den globale økonomiske vekst og derved også hemme amerikansk økonomi. Men ekspertene er også uenige om framtidsutsiktene: Er verdens ledere virkelig villige til å eskalere handelskonfliktene til de ender i full proteksjonisme over alt? Eller er det hele bare fekteøvelser på veien mot et revidert handelsregime – multilateralt og bilateralt?

 

Kjell G.jpgKjell Grandhagen, Geopolitisk ekspert i DNB

Foreløpig er det vanskelig å gi et klart svar på dette, men det kan være godt å ha i bakhodet at Donald Trump er en ganske så annerledes statsleder enn både hans forgjengere og sine counterparts rundt om i verden. Trumps politikk bygger ikke nødvendigvis på en gjennomtenkt strategi for hva som er best i det lange løp. Han har identifisert en del utfordringer han ønsker å gjøre noe med – og handelspolitikk er en av dem. Hans metodikk for å håndtere utfordringene bygger i sin helhet på hans egne, personlige erfaringer som forretningsmann – og underkjenner systematisk de rådene han får fra solide fagmiljøer i administrasjonen og de fleste av hans nære rådgivere. Trump følger magefølelsen. Som forretningsmann forholder han seg til sine motparter i en én-til én-relasjon. Han går sterkt ut i sine krav, og setter makt – og endog trusler - bak kravene. Så forhandles det – og der det ikke kommer til enighet – innføres det sanksjoner og trues med nye krav. I hvilken grad denne business-modellen kan lykkes i politikken er det grunn til å tvile på, men det skal sies at det også er tidlig å felle en endelig dom over Trump-modellen. Utviklingen videre både i handelsspørsmålene, Nord-Korea-forhandlingene og Iran-avtalens videre skjebne er fortsatt i det uvisse.

 

Trump er besatt av amerikansk handelsunderskudd med utlandet som en forklaring på hvorfor det etter hans mening står dårlig til i amerikansk nærings- og arbeidsliv. Nå kan jo allerede denne beskrivelsen bestrides – det går jo slett ikke dårlig i amerikansk økonomi for tiden og arbeidsmarkedstallene er bedre enn på mange, mange år. Samtidig øker budsjettunderskuddene og den statlige gjeldsbyrden, men det skyldes nok i vel så stor grad at USA vedtar statsbudsjetter som øker utgiftssiden uten realistiske planer for dynamisk oppfylling av inntektssiden. Men Trump har noe rett i deler av sin handelspolitiske analyse. For det første kan det ikke stikkes under stolen at USA gjennom en årrekke har stimulert globaliseringen gjennom å akseptere gunstige løsninger for en rekke andre land. For det andre har USA godtatt at land som Kina følger helt andre retningslinjer hva gjelder handelssamkvem enn det som anses internasjonalt akseptabelt. Og for det tredje er USA slett ikke verstingen hva gjelder tollbarrierer mot utlandet – her har en rekke andre land mye mer å stå til rette for.

 

Således er det forståelig at Trump mente tiden var inne for å reformere det internasjonale handelssystemet. Men det store spørsmålet er om den linjen har valgt for å løse problemene er den rette, og om konsekvensene av hans politikk står i forhold til de resultater som kan oppnås. Trump har valgt å rette skytset først og fremst mot de fire aktørene som står for brorparten av USAs handelsunderskudd med utlandet; Kina, EU, Canada og Mexico. I 2016 var USAs handelsunderskudd på totalt ca. 750 milliarder USD årlig, og disse fire aktørene sto for 2/3 av dette. I tur og orden har Trump innført tollbarrierer som særlig retter seg mot disse landene; det startet med straffetoll på stål og aluminium på 25%, men er senere fulgt opp med en særpakke rettet mot Kina på USD 50 milliarder, og nå senest truet med å øke til USD 200 mrd. Både Kina, EU, Canada og Mexico iverksetter mottiltak i samme størrelsesorden som de amerikanske tiltakene, noe som – i alle fall så langt – synes å trigge nye, eskalerende amerikanske tiltak.

 

Til forskjell fra Trumps impulsive beslutningssyklus synes motpartlandene å bruke tid på å analysere, forberede og iverksette sine svartiltak. Det gir dem muligheten til å velge virkemidler som ikke bare balanserer de amerikanske tiltakene i volum, men som også sikter seg inn mot å påvirke både det politiske miljøet og opinionen i USA. Og det er her man kommer til kjernen av utfordringene: Vil noen i det lange løp tjene på en handelskrig? Trump mener tilsynelatende JA. Han mener USA står så sterkt i forhold til konkurrentene at landet kan tvinge gjennom løsninger ved å eskalere straffetiltakene inntil de andre gir seg.

 

Når det gjelder USA isolert er det ikke usannsynlig at landet kan komme relativt bedre ut enn andre, men det betyr ikke at landet kommer like godt ut som det kunne gjort uten en handelskrig. For det første vil også USA rammes av en nedgang i global vekst – det vil føre til redusert etterspørsel etter amerikanske varer i utlandet simpelthen fordi kjøpekraften der ikke øker slik den kunne ha gjort. For det andre vil mange amerikanske varer bli dyrere i utlandet som følge av straffetoll. Og for det tredje vil amerikanske forbrukere merke at importvarer, som de fortsatt vil være avhengige av fremover, blir dyrere. På toppen av det kommer de utenrikspolitiske konsekvensene; et USA som blir stående stadig mer isolert, som mister allierte og mister tillit. Også slike faktorer vil på sikt kunne gi betydelige utslag for amerikansk økonomi.

 

Til syvende og sist hviler det hele på den sterke mannen i Det Hvite Hus. Han har etablert en linje basert på kraftig retorikk, impulsive beslutninger og vilje til å stå i stormen. Men han har også vist at han kan snu 180 grader når det er nødvendig. Om han denne gangen vil stå løpet ut – selv om det leder mot stupet – eller han spiller et taktisk spill som til syvende og sist kan ende i forhandlinger og forlik, kanskje med noen fordeler for USA – se det gjenstår å se.

 

Kjell Grandhagen vil hver måned gi sin geopolitiske analyse på Investment Network.