avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 
avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 

Kjells analyse: Kommende ukers Brexit-innspurt - Deal or no deal!

Community Manager
Community Manager

Kjells analyse: Kommende ukers Brexit-innspurt - Deal or no deal!

Tiden begynner å renne ut for å finne en løsning for britenes exit fra den Europeiske Union. For en drøy uke siden møtte statsminister Theresa May sine EU-kolleger i Salzburg. Hun hadde håpet på et gjennombrudd for hovedlinjene i sin Chequers-plan, men måtte reise hjem etter å ha møtt en kald skulder. Begge parter sier at de er 95% enige om en løsning. Problemet er bare at det er de siste 5% som er vanskelige. Det er der britenes ønsker stanger opp mot grunnleggende prinsipper for EU-samarbeidet. Og EU-president Donald Tusk er klar: På disse områdene har det ikke vært fnugg av fremgang siden forhandlingene startet for seks måneder siden. Nå er altså tiden i ferd med å renne ut. Partene har gitt seg selv frist frem til midten av november med å finne en løsning. En slik tidsplan anses avgjørende nødvendig dersom fristen for Storbritannias uttreden fra EU 29 mars 2019 kl. 1100 skal overholdes.

 

Kjell G.jpgKjell Grandhagen, Geopolitisk ekspert i DNB

Britenes forslag til løsning bygger altså på Theresa Mays Chequers-plattform fra i forsommer. Utkastet har skapt storm i det konservative partiet, og førte til mannefall i hennes egen regjering – blant annet av profilerte Boris Johnsen. Han har senere ført en knallhard kampanje mot statsministeren og mener Chequers er en «selvmordsvest» for Storbritannia. Andre Brexit-toryer mener så mange som 80 konservative parlamentsmedlemmer er villig til å skrote en avtale med EU basert på Chequers-innspillet. Men Chequers er jo i realiteten et kompromiss mellom det konservative partiets to ytterfløyer – de harde Brexit-tilhengerne, og de som kjempet sammen med David Cameron for et «ja» i folkeavstemningen. Ingen av disse fløyene likte i utgangspunktet Chequers, men May lyktes likevel å sikre seg partiets støtte for dette som britenes krav i forhandlingene. Problemet nå er langt dypere: Chequers er allerede død – uansett blir det britene kan oppnå dårligere enn dette. Og da blir det også stadig mer tvilsomt hvilken støtte May vil ha når saken til sist skal avgjøres av Parlamentet.

 

Hovedelementene i Chequers-platformen er å beholde så mange av EU-privilegiene som mulig, samtidig som landet forlater Unionen. May ønsker at EU og Storbritannia fortsatt skal være et frihandelsområde med felles regler, og ønsket opprinnelig også et felles tollregime – noe hun i etterkant har gått litt tilbake på – for å imøtekomme skeptikere i eget parti. Hun vil ha medbestemmelse i beslutninger i Brussel, men ønsker siste ord til det britiske parlamentet og britiske domstoler.

brexit deal.jpg

 

 

Dette har til nå fått EUs statssjefer til tydelig å fastholde at det er umulig å få i pose og sekk. - EU’s indre marked er ufravikelig tuftet på unionens hellige fire friheter; nemlig uhindret bevegelse av varer, mennesker, tjenester og kapital. - Ingen får medinnflytelse i Unionen uten å akseptere alle de fire frihetene, har vært og er EU’s posisjon. Forhandlingsmandatet er ikke endret nå i innspurten, men det er gitt et visst spillerom for fleksibilitet. Det er imidlertid ikke trolig at det på akkurat prinsippet om de fire friheter og medbestemmelse er særlig mye å gå på.

 

Og så er det den store gordiske knuten da: Grensen Irland-Nord-Irland. Dagens grense er fullstendig åpen, både som følge av EUs tollunion, men er også en forutsetning etter langfredagsavtalen for fredsslutningen mellom de stridende partene i Nord-Irland. Grensen er 500 km lang og har mer enn 200 offisielle passeringspunkter i tillegg til et ukjent antall uoffisielle. De fleste – både i EU og i Storbritannia har etterhvert konkludert med at grense- og tollstasjoner langs denne grenselinjen er både uakseptabelt og umulig i fremtiden, og at problemet derfor må finne en helt annen form for løsning. Hva det skulle være forblir i dag helt i et blå. EU har antydet at britene jo kan sette tollgrensen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Det fnyser statsminister May av. – Kongedømmet er udelelig, sier hun.

 

Det man skal komme frem til de kommende ukene er imidlertid ingen endelig avtale for Storbritannias forhold til EU etter at landet har forlatt unionen – etter planen 29 mars neste år. Det dreier seg om en ikke-juridisk, ikke-bindende intensjonsavtale som kun skal sikre selve uttredenen. Fra 29 mars vil ikke Storbritannia delta i EUs organer, men vil forøvrig fungere som medlem av unionen på alle områder i en overgangsperiode frem til 31 desember 2020. Da forsvinner alle medlemskapets rettigheter og plikter, og Storbritannia står alene. I løpet av denne overgangsperioden må en endelig avtale om landets forhold til EU være på plass. Den intensjonsavtalen det nå forhandles om må likevel være så tydelig at det ikke i etterkant kan reises tvil om prinsippene for uttredenen.

 

Med bare noen uker igjen er utfallet av forhandlingene om intensjonsavtalen fortsatt høyst usikkert. Mens det gjennom september måned var visse indikasjoner på en økt interesse og en viss imøtekommenhet fra ledende EU-land som bl.a. Tyskland, ble dette ettertrykkelig satt på plass under Salzburg-møtet. Akkurat nå synes bildet fullstendig fastlåst, selv om det fortsatt forhandles. Hvor langt dette kan bringe partene i løpet av de neste seks-sju ukene er imidlertid usikkert. Prinsipielt kan tre utfall fortsatt være mulige:

 

  • No Deal – ingen intensjonsavtale. Dette innebærer at det på avgjørende punkter ikke er mulig å komme frem til en løsning som forener et Storbritannia utenfor EU med fortsatt adgang til viktige deler av det indre marked, med fortatt medbestemmelse – men med endelig makt i britiske politiske organer og domstoler. I tillegg synes Irland-grensen å ville bli en avgjørende showstopper.
  • At EU gir etter såpass mye på grunnleggende prinsipper at Theresa May likevel kan presentere intensjonsavtalen for Parlamentet som en seier. I dagens interne EU-klima er dette imidlertid et svært lite sannsynlig utfall, ikke fordi man i like stor grad som tidligere frykter en dominoeffekt internt hvis man er «snille» med britene, men fordi det nå – i de interne prosessene som skal stake ut fremtidens EU - fremstår som enda viktigere enn tidligere å holde grunnleggende prinsipper i unionen i hevd og ikke lefle med disse.
  • En «utvannet intensjonsavtale» som skyver uløste problemer foran seg. Dette innebærer at man, der man ikke kommer til enighet om en løsning, likevel enes om å jobbe videre med spørsmålet etter noen linjer som antydes i intensjonsavtalen. Problemet med dette er at jo mer utvannet en slik intensjonsavtale fremstår, jo vanskeligere blir det å få den gjennom spesielt det britiske parlamentet. Der vil May beskyldes for å si ja til en videre prosess man overhode ikke ser konsekvensene av, og som ikke gir et klart bilde av hva slags post-Brexit-løsning landet får.

 

I øyeblikket fremstår en «no deal» som det mest sannsynlige utfallet. Det skyldes at tiden er knapp, og at det er vanskelig å se hvilke «grep med tryllestaven» som nå skulle forene partene. Fra May’s posisjon er det heller ikke mye handlerom. Hun vet meget vel at løsningen ikke kan fremstå som veldig mye dårligere enn Chequers-planen, dersom den skal ha et snev av sjanse til å få støtte i Parlamentet. Fra EU’s side er det heller ikke mye å gå på. Irland er ubøyelig når det gjelder grensespørsmålet og Unionen som helhet vil ikke tukle med de fire frihetene – ingen «pick and choose» med andre ord.

 

Fortsatt fremstår nemlig det svake politiske klimaet på begge sider av Kanalen som det kanskje største hindret for en vellykket brexit-løsning. Det som begynte med en ulykksalig folkeavstemning, drevet frem av David Camerons sterkt splittede konservative parti – der valgalternativene var enten farvel til et 100% kjent EU-regime eller å forlate EU – uten overhode å ane hva det ville innebære, har senere skapt ytterligere politisk kaos. Nå går ryktene allerede om et mulig nyvalg i november.

 

I Storbritannia spares det ikke på kritikken: Næringslivsledere og fagforeninger advarer mot Brexit-konsekvensene, noen forlanger ny folkeavstemming når alternativene er fullstendig klarlagt, mens May – i alle fall så langt - står på at folket har talt – én gang for alle. Politisk har Labour-leder James Corbyn valgt å sitte muse stille mens debatten raser, og nyter fremgangen på meningsmålingene. De konservative derimot opplever en dyp og ødeleggende splittelse som truer selve grunnlaget for Mays regjering. Hva parlamentet til syvende og sist vil konkludere med avgjøres av to forhold; 1. Hvor god intensjonsavtalen oppfattes å være – hvis det skulle komme til en sådan, og 2. politisk-taktiske hensyn i den videre kampen om makten mellom de to hovedblokkene i britisk politikk.

 

Slik dette dramaet har utviklet seg skal vi ikke utelukke noe som helst utfall. Men det skal usedvanlig mye til de kommende ukene for å unngå en «no deal». Mye tyder også på at den videre utviklingen først og fremst vil finne sted i London, der en sterkt svekket May vil kjempe dobbeltkampen mot både sine egne konservative, men også mot en beregnende James Corbyn som stadig styrker sin posisjon. Blir sluttresultatet likevel en ny folkeavstemning – og at Storbritannia forblir i EU?