avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 
avbryt
Viser resultater for 
Søk heller etter 
Mente du: 

Kjells analyse: USA-Tyrkia

Community Manager
Community Manager

Kjells analyse: USA-Tyrkia

I løpet av de siste par månedene har den tyrkiske liraen svekket seg 40% mot amerikanske dollar. Etter et kraftig fall har kursen stabilisert seg noe. Men vil det vare? Tyrkiske bedrifter sliter på konkursens rand for å betale høye og dyre lån i dollar og euro, og europeiske banker med stor eksponering mot Tyrkia skjelver. Uroen smittet raskt over på markedene rundt om i verden – særlig utsatt ble økonomiene i fremvoksende markeder. Noen frykter at en tyrkisk kollaps kan lede til en ny finanskrise. Men bakom dystre økonomiske utsikter avtegner det seg et komplekst geopolitisk bilde – minst like alvorlig som det økonomiske: Tyrkias president Recep Tayip Erdogan’s politiske program er i ferd med å tape tillit, og hans autoritære lederskap leder Tyrkia inn på en krevende alenegang i en allerede betent geopolitisk situasjon. USA setter hardt mot hardt og sanksjonerer Tyrkia kraftig som følge av fengslingen av den amerikanske pastoren Andrew Brunson, som beskyldes for støtte til terrorister i Tyrkia. NATO-medlemmet Tyrkia revurderer sin venneliste og søker østover. Europa sliter med balansegangen mellom å fordømme tyrkiske menneskerettsbrudd og konsekvensene av å skyve landet ytterligere ut i kulden.

 

Elendigheten i tyrkisk økonomi har ifølge analytikerne flere årsaker. Landet opplevde tidlig et kraftig økonomisk oppsving under Erdogans ledelse, og tyrkisk industri ekspanderte kraftig i perioden frem til det mislykkede militærkuppet for to år siden. Investorer oppfattet Tyrkia som stabilt og trygt etter at Erdogan hadde sikret seg demokratisk kontroll over det militære, og syntes å styrke landets politiske institusjoner. Landet hadde ambisjoner om EU-medlemskap, og hadde startet samtalene om nærmere tilknytning mot Europa. Men Erdogan viste seg etterhvert å slett ikke være noen sann demokrat. Han benyttet kuppforsøket til en kraftig innstramming i tyrkisk samfunnsliv; han kvittet seg med potensielle politiske motstandere ved å knytte dem til kuppet, han innledet en kraftig offensiv mot kurdiske militante øst i landet, han arresterte folk med selv den minste sympati for opposisjonspastoren Fetullah Gülen og han begrenset pressefriheten kraftig. I utenrikspolitikken distanserte han seg stadig tydeligere fra EU-landene og USA, og han innledet et felttog mot den kurdiske YPG-bevegelsen i Nord-Syria – amerikanernes allierte i kampen mot IS og Assad-regimet.

 

Kjell G.jpgKjell Grandhagen, Geopolitisk ekspert i DNB

President Erdogan vant presidentvalget for noen måneder siden med trygg margin, selv om oppslutningen var lavere enn ved tidligere valg. Det har ikke vært påvist valgfusk, men Erdogans sterke kontroll over landets medier ga han en uomtvistelig fordel under valgkampen. Han har sikret seg nye og utvidede fullmakter som president, og utgjør nå i praksis alene Tyrkias utøvende makt. En slik maktfordeling er ikke fundamentalt forskjellig fra en rekke andre vestlige land, men representerer for Tyrkia noe ganske nytt. Landets politiske system er sårbart som følge av splittelsen mellom sekulære og moderate islamister, og Erdogan markerer seg med stadig nye tiltak som dreier landet i retning av sterkere islamsk innflytelse i samfunnsliv og statlig regulering.

 

Erdogan utnytter til fulle de utvidede fullmakter han nå har som president, og har også markert seg med meninger om økonomi som skiller seg betydelig fra landets sentralbank og økonomiske eksperter. Dette i seg selv har fått utenlandske observatører til å skjelve, og synliggjør at de fremskrittene og den optimismen som preget Tyrkia for 10-15 år siden nå undergraves av en autoritær leder med personlige og religiøse ambisjoner. Erdogan drives i betydelig grad av ambisjonen av seg selv som en ny landsfader for Tyrkia – en ny Atatürk – med en innflytelsessfære både mot Europa, Midt-Østen og Asia – i en slags ny-ottomansk ånd.

 

Liraens fall har alvorlige konsekvenser innad i Tyrkia. Verst er det for industri og finansinstitusjoner som risikerer å gå overende som følge av manglende betalingsevne i euro og dollar. Vanlige mennesker merker valutafallet gjennom stigende priser på importerte varer. Utenfor Tyrkia har liraens fall skapt frykt i markedene i alle verdensdeler, aller mest i øvrige fremvoksende økonomier. De merker den økte skepsisen fra investorer som følge av erfaringene rundt Tyrkia. Særlig land med svake politiske institusjoner og egenrådige eller populistiske ledere fremstår nå som sårbare. Men også i Europa skjelver finansinstitusjonene: Banker i Italia, Spania, Frankrike og Nederland er sterkt eksponert mot Tyrkia. Spanske banker alene har en Tyrkia-eksponering på bortimot 800 milliarder kroner. En tyrkisk kollaps vil således kunne få meget alvorlige konsekvenser også i Europa.

 

I tiden like etter at han tok over som amerikansk president rakte Donald Trump ut hånden til Recep Erdogan. Han var imponert over den «sterke» tyrkiske lederen. Det forholdet har etterhvert kjølnet betydelig. Erdogan har vært svært uenig i amerikansk Midt-Østen-politikk – både på grunn av forholdet til Israel og Trumps nære relasjon til arabiske land som Saudi-Arabia og Egypt. Erdogan har sterk sympati for bevegelsen «Det Muslimske Brorskap», som araberlandene i stort tar kraftig avstand fra. Enda verre ble forholdet mellom Tyrkia og USA da amerikanerne valgte den syrisk-kurdiske opposisjonen som sin viktigste allierte i kampen mot IS og regimet til Syrias president Bashar al Assad. Dette ledet til stor fremgang for syrisk-kurderne som tok kontroll over et stort landområde langs den syrisk-tyrkiske grensen. Erdogan frykter økt kurdisk innflytelse over alt annet, og svarte med å sende sine militære inn i Syria for et kraftig oppgjør med den kurdiske opposisjonen. Dermed sto NATO-landene USA og Tyrkia midt oppe i en konflikt med potensielt alvorlige militære implikasjoner. Den ene angrep den andres støttespillere. Erdogan har fortsatt med sterke utfall mot USA for ikke å utlevere opposisjonspastoren Fetullah Gülen. Samtidig nekter Tyrkia å utlevere den amerikanske kristne pastoren Andrew Brunson, som holdes fengslet med anklager om å være Gülen-tilhenger (ikke spesielt sannsynlig for en kristen pastor), konspirasjoner med kurder-geriljaen PKK og spionasje til fordel for USA. Brunson har snart sittet to år i fengsel uten å ha fått en troverdig rettssak. Både Trump og flere av hans nærmeste har gjort gjentatte forsøk på å få frigitt Brunson, men uten hell. Nå svarer Trump med sanksjonsvåpenet som retter seg både mot Erdogans medarbeidere og mot Tyrkias stål- og aluminiumsindustri. USA vil heller ikke levere Tyrkia F-35 kampfly, et program Tyrkia har deltatt i de siste 12-15-årene. Erdogan beskylder USA for å ha startet en «økonomisk krig» - i så fall en krig ekspertene levner Tyrkia liten sjanse til å vinne. Erdogan reorienterer seg mot Russland, Kina og Qatar, men de fleste vil forstå at disse landene i praksis har liten mulighet til å erstatte USA og Europa som aktører i Tyrkias økonomi.

 

En desperat Erdogan ber tyrkerne veksle inn alt de har av euro, dollar og gull i tyrkisk lira for å styrke valutaen. Noen lojale tyrkere har nok også gjort det, men de fleste som har slike aktiva vil nok frykte at det snarere går mot det verre enn det bedre, og at veksling er å kaste verdier ut av vinduet. Erdogan motsetter seg fortsatt både en renteøkning og hjelp fra IMF – hans stolthet og egenrådighet fremstår nå som hindre for en mer rasjonell tyrkisk politikk.

 

For NATO blir forholdet mellom Tyrkia og alliansens øvrige medlemsland – spesielt USA – stadig mer krevende. NATO som organisasjon kan ikke ignorere at Tyrkia tilnærmer seg Russland – selve hovedutfordreren for den transatlantiske alliansen, hvilket betyr at mange medlemsland vil være tilbakeholdne med hva de informerer og deler med Tyrkia. EU sliter også med å ri to hester: Unionen vil for enhver pris unngå å komme så på kant med Tyrkia at sistnevnte avslutter avtalen om migrasjon som innebærer at et stort antall holdes i leire i Tyrkia og ikke slippes videre inn i EU. På den annen side er det en tålegrense for EUs ledere både hva gjelder tyrkiske menneskerettsbrudd, Erdogans anti-europeiske retorikk og landets irrasjonelle kurs mot det økonomiske stupet. Å balansere disse hensynene blir ikke enkelt i tiden som kommer.

 

Jeg har tidligere spådd at Erdogan, som ved flere anledninger tidligere har vendt sin kappe med vinden, også denne gangen vil bite i gresset og søke å gjenopprette forholdet til sine vestlige allierte. Et slikt skritt har latt vente på seg. Erdogan kan likevel ikke over tid beholde sin posisjon ved bare å skylde på landets ytre fiender, mens han selv velger alenegang og en destruktiv økonomisk- og utenrikspolitikk. Tyrkia er et opplyst land der selv ikke sensur og manglende pressefrihet hindrer befolkningen i å se realitetene i landets utfordringer. Derfor spiller den tyrkiske presidenten et høyt spill hvis han velger å holde fast ved sin nåværende kurs.