cancel
Showing results for 
Search instead for 
Did you mean: 
cancel
Showing results for 
Search instead for 
Did you mean: 

KJELLS GEOPOLITISKE ANALYSE Q2

Community Manager

 

Kjell Grandhagen.JPG

Det geopolitiske landskapet kan påvirke næringslivet og økonomien. Kjell Grandhagen, tideligere leder for etteretningstjenesten og nå geopolitisk rådgiver for DNB gir deg sin geopolitiske analyse for 2. kvartal.

 

I Q2-KRYSTALLKULEN: USA-KINA FORTSATT VIKTIGST

Vi har lagt første kvartal 2019 bak oss, og skuer inn i andre kvartal. Både i min prediksjon for 2019 og min Q1-analyse fremholdt jeg forhandlingene mellom USA og Kina som årets viktigste geopolitiske begivenhet. Grunnen til det var at utfallet av disse forhandlingene vil ha stor innvirkning på en rekke andre globale prosesser – ikke minst på utviklingen av global økonomi. Men jeg pekte også på utviklingen i de to landene hver for seg som svært viktig. Og jeg fremholdt også utviklingen av EU – herunder Brexit-prosessen – som svært viktig. Hvor står vi så nå – tre måneder inn i det geopolitiske året 2019.

 

USA

Den viktigste utviklingen så langt i år fikk vi de aller siste dagene av første kvartal, gjennom offentliggjøringen av spesialetterforsker Robert Muellers rapport relatert til mistankene om samarbeid mellom Trump-kampanjen og Russlands myndigheter under valgkampen i 2016. Mueller fant ikke grunnlag for slike mistanker, og president Donald Trump fremstår derfor langt på vei som «frikjent». Så vil noen spørre: Hvorfor har dette geopolitisk betydning? Vel – først og fremst fordi den motsatte konklusjonen ville vært fullstendig ødeleggende både for Donald Trump selv, og for presidentembetet og USAs anseelse internasjonalt.

Nå betyr selvfølgelig ikke dette at stormen rundt den kontroversielle presidenten stilner fullstendig. Jakten på ham vil fortsette, både fra påtalemyndighetene og Kongressens side. Men i første omgang har han gjenvunnet noe av tilliten i det republikanske partiet og i opinionen, og det kommer på et viktig tidspunkt akkurat nå.

 

USA-KINA

Den neste store utfordringen blir nemlig å få til en god avtale med Kina. Her har presset mot Trump økt kraftig gjennom de siste månedene, særlig etter tre resultatløse toppmøter med Nord-Koreas president Kim Jung Un og Russlands president Vladimir Putin. Trumps evne til å få til internasjonale avtaler har blitt trukket i tvil, og mye står og faller nå med en vellykket Kina-avtale. Og en vellykket Kina-avtale innebærer noe langt mer enn en avtale alene.

 

For Kina dreier avtalen seg om å bli kvitt så mange av de innførte tollbarrierene som mulig, for gjennom dette å bidra til å blåse nytt liv i landets økonomiske utvikling. For USA er målsetningen langt videre – i tillegg til å fjerne toll vil man også gjøre noe med kinesisk proteksjonisme og elementer i den statlig-økonomiske kinesiske styringsmodellen. Her er det åpenbart klare røde linjer på begge sider av forhandlingsbordet.

Likevel har det vært min vurdering at viljen til å komme frem til en løsning har vært stor hos begge parter. Begge land taper dersom det ikke blir en avtale, men også resten av verden taper på en slik situasjon. Det har likevel vært spekulert i at Trump kanskje ville være villig til å strekke seg ekstra langt denne gangen – simpelthen fordi han nå trenger å vise at han kan lykkes med sin «deal-making».

Med «frifinnelsen» fra Mueller er kanskje ikke behovet for en slik seier like overhengende. Trump har styrket sin posisjon på hjemmebane, og kan med det utfordre tøffere på bortebane. Det liker neppe kineserne særlig, for også president Xi Jinping må på ett tidspunkt sette foten ned. Han er satt til å forvalte partiets posisjon i ledelsen av landet, og kan vanskelig akseptere at partiets styring svekkes i særlig grad. Xi’s personlige stilling har blitt noe mer utfordret den siste tiden – særlig i lys av rekken av svakere økonomiske nøkkeltall fra den gryende stormakten i øst.

 

Begge de to statslederne balanserer på stram line i det gjenstående arbeidet med å få til en avtale. «Asking much, without asking too much», er kunsten som må utøves de kommende ukene. Så langt har begge parter stort sett avgitt positive kommentarer om fremdriften i forhandlingene. Det betyr ikke at man er nær målet. Sannsynligvis har de spart noen av de mest intrikate problemene til slutt. Kineserne er også klare på at det ikke blir noe toppmøte Trump-Xi før avtalen er ferdig til undertegning. De vil ikke ende opp som Nord-Koreas Kim, som ydmyket ble sendt hjem fra Singapore uten så mye som en bokstav av en avtale i kofferten. Fortsatt er det imidlertid min vurdering at incitamentene hos begge parter for å få til en avtale, er større enn frykten for en dårlig avtale, og at det derfor er sannsynlig at man kan komme til enighet. Prosessen kan imidlertid ta lengre tid enn forventet, og muligens også strekke seg langt utover andre kvartal.

 

EUROPA

Heller ikke Brexit-prosessen kom til en avslutning før første kvartal var omme. Rekken av politiske krumspring de siste månedene har vært nærmest uendelig, uten at de har evnet å bringe saken til en utgang. I det dette skrives er situasjonen fortsatt uavklart – og det er flere mulige utfall: Mays avtaleutkast kan få flertall i det britiske Underhuset, det kan bli en «no deal»-løsning, eller det kan ende med nyvalg eller ny folkeavstemming.

Uansett Brexit-utfall står EU foran en serie nye utfordringer de kommende månedene. Det nye EU skal meisles ut, og unionen må ta stilling til hovedretningen fremover; fortsatt integrasjon og overnasjonalitet, eller renasjonalisering og desentralisering. Dette er en prosess som har stått på vent under Brexit-løpet, og som heller ikke vil finne sin løsning i løpet av de kommende månedene. Men den må nå i det minste komme i gang. EU har også tydelige interne konflikter som nå må adresseres. Dette gjelder både fremtidig økonomisk politikk – aktualisert av Italias økonomiske alenegang. Men det gjelder også verdispørsmålene som synliggjøres ved de politiske kursskiftene i Ungarn og Polen. Migrasjon er fortsatt en varm potet blant EU-landene, og det er også forholdet til stormaktene USA, Kina og Russland.

 

MIDT-ØSTEN

Situasjonen i Midt-Østen preges av dyptgripende endringer i det overordnede bildet, uten at det synes å være fare for nye åpne konflikter i det korte perspektivet. Borgerkrigen i Syria er på det nærmeste avsluttet, og den tilsvarende konflikten i Jemen medfører små endringer i maktforholdene på bakken – den blir bare en uendelig humanitær katastrofe.

 

Endringene i det overordnede bildet i regionen skyldes først og fremst USAs strategi – eller mangel på strategi, om man vil. USAs sanksjoner mot Iran biter stadig hardere, men det synes ikke å være en risiko for en militær konflikt i nær fremtid. Donald Trumps anerkjennelse av Golan-høydene som del av Israel, bringer USA i et stadig mer anstrengt forhold til både de arabiske landene og den muslimske verden generelt. Og det forverrer også forholdet til NATO-partneren Tyrkia. Hva USA mener å oppnå med dette er vanskelig å få øye på, men det etterlater tradisjonelle USA-allierte i en stor grad av usikkerhet. Det åpner dermed dørene for større innflytelse fra land som Kina og Russland.

 

INTERNASJONAL TERRORISME

Den Islamske Staten (IS) er nå for alle praktiske formål nedkjempet i Syria og Irak. Det betyr ikke at terrororganisasjonen ISIS (eller ISIL), som i sin tid etablerte kalifatet IS, også er nedkjempet. Denne organisasjonen har fortsatt tusenvis av mennesker under våpen, både i Irak og Syria, Jemen og flere land i Nord-Afrika.

 

ISIS reorganiserer seg nå for å fortsette sin terrorvirksomhet. Organisasjonens hovedprioritet vil være mål i Irak og Syria. Særlig i Irak har de gode muligheter for å lykkes – splittet som landet er mellom det shia-dominerte lederskapet i Baghdad og minoriteten av sunnimuslimer i de vestlige delene av landet, særlig Anbar-provinsen. Også Bashar al Assads regime i Damaskus fremstår som et sannsynlig mål for ISIS’ virksomhet.

Også andre land i regionen vil være utsatt for ISIS’ terror. Det gjelder shia-styrte Iran, men også sunniarabiske land som Saudi-Arabia, Egypt og de øvrige nord-afrikanske landene. Politisk uro i Algerie kan gjøre dette landet mer utsatt.

 

Den andre store internasjonale terrororganisasjonen, al Qaida, har ikke maktet å gjenvinne sin storhet etter at lederskapet ble kraftig desimert både i kjerneområdet Afghanistan-Pakistan og i Jemen. Det skal imidlertid ikke utelukkes en oppblomstring dersom den negative utviklingen i Afghanistan fortsetter. Al Qaida spiller fortsatt en rolle i konfliktene i Afghanistan/Pakistan, i Maghreb, i Somalia og i Jemen, men har ikke evnet å gjenreise seg som global trusselaktør.

 

Et annet viktig utviklingstrekk akkurat nå er hjemvendelsen av et stort antall IS-krigere til land i Europa og Sentral-Asia. Mest bekymringsfull er flyten av fremmedkrigere tilbake til russisk Kaukasus og land i Nord-Afrika, der det allerede er grobunn for deres virke. En del vil også gå under jorden i sovende celler i ulike vestlige land. En tid fremover vil de nok forholde seg rolige, men det er grunn til å frykte en ny bølge av terrorhandlinger med røtter i disse miljøene i årene fremover.

 

CYBERSPACE

Trusselbildet i det digitale rom skjerpes stadig. Angrepet mot et stort internasjonalt selskap som Hydro den siste tiden føyer seg inn i rekken av tilsvarende, vellykkede angrep mot store internasjonale virksomheter.

Vi kan med all tydelighet fastslå at det ikke lenger er amatører og gutteromshackere som dominerer trusselbildet. Målrettede angrep mot IKT-systemer er blitt en gullkantet industri, og styres av ressurssterke grupper av økonomisk kriminelle - fra land som enten mangler evne eller vilje til å stoppe deres virksomhet.

I land som Kina og Russland har noen av disse gruppene også levd i en slags symbiose med landets myndigheter. De har med sin ekspertise, store kapasitet og evne til å fremstå uavhengig av myndighetene, vært nyttige redskaper for disse landenes etterretnings- og sikkerhetstjenester. Som motytelse har de fått noe friere tøyler til å drive sin egen inntektsbringende virksomhet. I andre land har myndighetene simpelthen ikke innsikt og kapasitet nok til å forstå hvilken aktivitet som drives med basis i deres territorium.

 

En del av de farligste cyberangrepene kommer også fra myndighetsorganene selv. Det digitale rom er blitt en ny arena for rivalisering stater imellom, og det drives både spionasje, påvirkning og sabotasje mot relevante mål i andre land. Mye har den senere tiden blitt avslørt om russisk aktivitet på disse områdene, men det kan være klokt å ta som utgangspunkt at slik virksomhet drives av en rekke både større og mindre lands etterretningstjenester, verden rundt.

 

Angrepene fra fremmede myndighetsorganer retter seg ikke bare mot myndighetsmål. I et land som Norge er vår sårbarhet som nasjon knyttet både til myndighetsapparatet, kritisk offentlig og privat samfunnsinfrastruktur og til vår samlede nasjonale kompetansebase. Finansnæringen er ett av disse viktige områdene. Her skal vi imidlertid ha i bakhodet at trusselaktørene trolig vil spare sine beste våpen til en krisesituasjon, og at det vi ser i det daglige neppe er det vi vil møte i f.eks. en sikkerhetspolitisk krise.

 

Vi må i tiden fremover vente nye angrep også mot norske mål. De vil dels ha økonomisk vinning som formål – det er dette de økonomisk kriminelle lever av – i tillegg til å utvikle skadevare som selges til andre, bl.a. statlige aktører, for store pengebeløp. Men vi vil også se omfattende angrep som først og fremst har som formål å tilegne seg kompetanse, eller etablere et fotfeste i kritisk infrastruktur.

 

AVSLUTNING

Andre kvartal vil først og fremst preges av utviklingen i forholdet USA-Kina. Det er grunn til å håpe på at en avtale mellom de to landene kan fremforhandles, men det er slett ikke sikkert at dette lykkes. Begge landene er tjent med å finne en løsning, og det er også resten av verden. Men ingen av partene kan leve med en dårlig avtale, president Trump minst av de to.

 

Den videre utviklingen i amerikansk politikk gjennom 2. kvartal blir også spennende å følge. Selv med Mueller-rapporten noe i bakgrunnen vil vi se en tiltagende konflikt mellom presidenten og demokratene i Kongressen. Dette utgjør samtidig opptakten til 2020-valgkampen.

 

Mens Brexit-spørsmålet finner sin avgjørelse, vil fokuset hos Europas ledere fremover være på videreutviklingen av EU-samarbeidet. Her vil vi neppe se kortsiktige resultater, men viktige prosesser må komme i gang snarest.